Om Feel-Flows

Historien om Feel-Flows starter sent i 2005. Feel og flow var uttrykk som ble flittig brukt i øvingslokalet vårt tidlig på 2000-tallet da jeg spilte i GripTones, og da jeg la merke til Beach Boys-sangen Feel Flows i filmen Almost Famous falt brikkene på plass.

Full av pågangsmot og godt humør gikk jeg igang med å lage en hjemmeside der jeg kunne presentere litt om meg selv og musikken min. Ikke det at jeg hadde spesielt mye å presentere, og andre tanker og ideer om innhold hadde jeg heller ikke. Det ble med andre ord en nokså beskjeden start. Og uten noen planer for videre utvikling ble ikke fortsettelsen stort bedre.

Heldigvis ble hjemmesiden etter hvert infisert med virus så jeg fikk en god unnskyldning til å slette alt sammen. Men jeg hadde verken flere eller bedre ideer til hvordan jeg skulle lage ny hjemmeside. Og hva gjør man da? Vel, noen ganger gjør man ingen ting. Og det var akkurat det jeg gjorde. Stadig vekk. I lang tid. Minst fem år.

I 2015 fikk jeg imidlertid nok. Det tar på å gjøre så lite over så lang tid, så da satte jeg i gang igjen. Med å lage nye sider. Men hadde jeg flere eller bedre ideer denne gangen?

Det skulle vise seg at svaret på det spørsmålet var nei. Jeg fikk til et litt bedre design enn sist, men med enda tynnere innhold. Litt optimistisk var jeg nok likevel, for jeg la ut informasjon om at det snart skulle komme mer informasjon. Noe det aldri gjorde.

To år senere, i 2017, laget jeg nok en gang et nytt design og slettet de gamle sidene. Ikke stort å si om det. Først nå, i 2020, føler jeg at jeg har klart å få opp en hjemmeside som kanskje har livets rett.

Velkommen til Feel-Flows!

Om meg

Navnet mitt er som oftest Magnus, og jeg har eksistert mer eller mindre sammenhengende siden siste halvdel av 70-tallet.

Jeg regner med at folk flest har langt bedre og mer fornuftige ting å ta seg til enn å lese om meg, men jeg har likevel forsøkt å skrive litt i tilfelle nettopp du (eller noen andre) likevel skulle ha lyst til å vite litt mer. For eksempel kan jeg avsløre at mine største interesser er musikk, fotball, friluft og natur. Kanskje ikke spesielt originalt.

Da jeg vokste opp var det nok data som var min største interesse. Og da jeg var usikker på hva jeg ville etter endt videregående var data ett av to alternativer som skilte seg ut etter besøk hos yrkesveileder. Det andre alternativet skal jeg komme tilbake til, men resultatet ble at jeg tok utdannelse som systemutvikler og har hatt data som jobb siden. Kanskje er det årsaken til at jeg ikke tenker på det som en interesse i dag.

Så, nå har jeg holdt dere på pinebenken i et par setninger. Hva var egentlig det andre alternativet jeg fikk fra yrkesveileder? Musiker. Rett og slett. Ikke basert på ferdigheter, naturligvis, men interesse og lidenskap. Jeg mener selv at jeg begynte ganske sent å interessere meg for musikk. Akkurat som mange andre som vokser opp med storesøsken ble også jeg påvirket av min eldre bror, men det var nok først på ungdomsskolen da jeg oppdaget en LP-samling i skapet i stuen hjemme som het "The History of Rock" at jeg faktisk ble interessert i musikk og ikke bare lyttet til det som ble spilt i bakgrunnen.

Det var imidlertid da jeg fikk låne en gitar av min stefar som hadde vært stuet bort på loftet at det begynte å ta av. For ordens skyld, det var gitaren og ikke min stefar som var stuet bort på loftet. Jeg ble hektet og brukte gjerne mange timer hver eneste dag på å øve. I perioder brukte jeg absolutt all den fritiden jeg hadde når jeg ikke var på skolen eller gikk med avisen på å spille gitar. Jeg var utstyrt med en gammel utgave av Lillebjørn Nilsens gitarbok, kjekt å ha for litt nødvendig grunnleggende kunnskap, men ellers lærte jeg først og fremst ved å lytte til musikk mens jeg spilte.

Med venner som også spilte gitar ble det naturlig å tenke tanken om å spille sammen, og drømmen om en elektrisk gitar dukket opp. Jeg kan huske at jeg hadde sett meg ut en gitar i butikken Rådhusgitaren i Sandvika. Det var en Fender Stratocaster. Selvfølgelig. Sunburst. Det måtte være Fender. Og det måtte være stratocaster. Den var brukt, pent sådan, og hadde vært i butikkinnehaverens private eie. I flere uker kom jeg innom regelmessig for å forsikre meg om at gitaren ikke var solgt og for å prøvespille den. Og endelig kom dagen. Jeg hadde spart sammen nok penger. Jeg skulle kjøpe gitaren jeg hadde lengtet etter, dagdrømt om og utviklet et sterkt forhold til. Jeg gikk inn i butikken og sa at i dag skulle jeg kjøpe gitaren. Og så gikk jeg selvsikkert bort og plukket ned feil gitar fra veggen.

Jeg endte selvfølgelig opp med å kjøpe riktig gitar, og den har fulgt meg siden. Jeg liker å tro at vi har et gjensidig kjærlighetsforhold, men det er mulig at akkurat det kun er i hodet mitt. (Jeg kan avsløre at under innspillingen av Funky Mama EP med GripTones så ville den ikke samarbeide helt, noe som satte forholdet vårt på prøve. I stedet måtte jeg spille på en lånt gitar. Unntaket er gitarsoloen mot slutten av tittelsporet, hvor jeg heldigvis kunne dra frem min egen gode gamle stratocaster.)

I senere år har musikkinteressen handlet mer om å gå på konserter og å lytte til musikk enn å utøve musikk.

Blant interessene mine nevnte jeg fotball. Jeg skal ikke si så mye om det annet enn at fotballinteressen også var noe som begynte ganske sent. Faktisk ikke før jeg hadde begynt på videregående. Og da først og fremst i en observerende rolle. Eller tilskuer som det gjerne kalles. Derfra var veien kort til å bli supporter, og jeg har siden brukt mye tid på både hjemmekamper og å reise rundt i Norge for å følge min klubb.

Interessen for friluft og natur kom enda senere. Mye senere. Selv om jeg alltid har likt naturen så har jeg ikke nødvendigvis vært like opptatt av å oppleve den. Og selv om jeg helt klart har hatt perioder i livet der jeg har satt pris på å komme meg ut i naturen så måtte jeg passere 40 før jeg kunne legge det til på listen over interesser. Og selv da kom det ikke av seg selv.

Det begynte med en aldri så liten prolaps i ryggen. Legen rådet meg til å holde meg aktiv og å gå turer. Og det gjorde jeg. Stadig lengre turer. Etter hvert begynte jeg å legge mer merke til hva jeg så mens jeg gikk tur, og jeg ble interessert i å ta bilder. Her må jeg skynde meg å legge til at jeg er ingen fotograf. Jeg aner ikke hva jeg driver med når jeg tar bilder, men jeg har mye glede av det likevel. Og enkelte ganger blir jeg til og med fornøyd med resultatet. Selv en blind høne kan ende opp på taket, eller hvordan det uttrykket var igjen.

Så en dag lå det reklame for turorientering i postkassen min, med et gratis kart til en tur i nærområdet. Jeg ble interessert og prøvde meg. Og selv om gratisprøven var en ganske beskjeden runde i urbane strøk, så merket jeg at dette var noe for meg. Jeg kjøpte en pakke med alle kartene de hadde, og det tok meg ut i marka i Bærum. Vestmarka. Eineåsen. Bærumsmarka ved Burudvann, Kolsås og Dælivann. Så mange fantastiske steder i gangavstand hjemmefra som jeg tidligere ikke hadde brydd meg om. (Jeg bør kanskje legge til at jeg oppfatter alle steder som kan nås til fots på en dagstur som gangavstand.)

Ikke bare tok turorienteringen meg til nye steder, men den gjorde meg nysgjerrig og vekket lysten til å utforske marka enda mer. Og da jeg begynte å gå tom for orienteringsturer dukket Kjentmannsmerket opp. 50 poster spredt rundt i hele Oslomarka med kulturminner og natur. En helt fantastisk måte å bli bedre kjent og lære om marka rundt Oslo! Her var det ikke lenger snakk om kun gangavstand, så sykkelen måtte til pers.

Litt usikker på hva jeg gikk til med tanke på avstander bestemte jeg meg for å ta flest mulig av de femti postene i heftet for 2018-2021 i løpet av sommerferien 2020, uten andre transportmidler enn sykkel. Det endte med at jeg tok alle sammen og fikk mange fantastiske opplevelser. For det meste dagsturer, men også noen overnattingsturer i Nordmarka.

Og slik ble jeg hektet på friluft og natur i godt voksen alder.